Anna ryddet opp etter middagen. Hun vasket kopper og kar og satte alt på plass i kjøkkenskapene. Oppvaskvannet var i ferd med å bli kaldt, men hun var snart ferdig nå, så hun tok seg ikke bryet med å koke mer vann. Av og til gløttet hun ut på Elise og Jenny, som lekte i hagen utenfor og lagde engler i snøen. Anna hørte Elises hvining og måtte smile for seg selv. Når alt var trist og leit, var det å høre Elises latter, nok til å få henne i bedre humør. 

            Anna dro kluten over kjøkkenbenken, og snart var det skinnende rent i kjøkkenet. Hun likte å få ting unna med det samme, var ikke den som greide å sette seg ned før alt var gjort. Hvordan ville det bli å flytte inn i strandhotellet, der de hadde tjenere som gjorde slikt arbeid for dem? 
            Anna slo seg forferdet for munnen med det samme tanken var tenkt. Kristian var ikke skilt fra Josefine ennå, så det var en god stund igjen til de kunne være sammen på ordentlig. Og med det samme hun kom på det, var det som om brystet snørte seg sammen. Hun elsket Kristian, men fremtiden deres så ikke særlig lys ut. Hun kunne umulig flytte inn i hotellet og bo så tett på Ada Strand, som hele livet hadde foraktet både henne og familien. Det gikk bare ikke. Hun ville komme til å bli syk av det. Hun ville aldri glemme Adas ord: 
            – Jeg betaler deg godt for at du skal pakke sakene dine og reise fra Drøbak øyeblikkelig.
            – Og hvis jeg ikke gjør som De sier?
            – Da kommer jeg til å gjøre livet ditt så surt for deg at du vil komme til å angre. Og det er ikke bare tomme ord, Anna. Jeg tror du kjenner meg godt nok til å vite at jeg har en viss … gjennomføringskraft. Jeg har kontakter blant øvrigheten jeg kan bruke for det de er verdt. Jeg kan stille spørsmål ved dine evner som mor. Når sant skal sies, syns jeg faktisk Elise burde vært tatt fra deg for lenge siden.
            Anna kjente hvordan det gikk en frysning nedover ryggen hennes. Kunne Ada være i stand til noe slikt? Ja, det kunne hun faktisk. Alt hun trengte å gjøre, var å kontakte lensmann Jeger, som også bar nag til henne, og så ville ballen begynne å rulle. Kunne hun ta sjansen på det? 
            Anna la fra seg kjøkkenkluten og oppdaget at hun skalv på hånden. Hva skulle hun gjøre?

Per ante ikke hvor lenge han hadde stått der på brygga og stirret utover sjøen. Han hadde sikkert ropt navnet hennes hundre ganger. Men sjøen ga ham ingen svar. Kulden begynte å trenge gjennom frakken hans, og kinnene var iskalde. Men det spilte ingen rolle. Han hadde oppført seg dårlig, han hadde skjøvet henne fra seg. Det var hans feil om noe skjedde henne. Hvis han mistet Viktoria også, var virkelig ikke livet verdt å leve …
        Han skulle til å snu og gå tilbake igjen da han gjennom vindens uling plutselig syntes å fornemme noe, en lav klynking. Han stoppet og lyttet, men vindkastene var så sterke, og det var som om vinden jamret og ikke ville at han skulle høre. Hvor kom nå egentlig denne lyden fra? Neppe fra sjøen, for der ville alle andre lyder enn vindens uling og bølgenes buldring bli kvalt ved første åndedrag. 
     Han kikket seg rundt og så på skipet som lå inntil kaia. Det knakte i sammenføyningene. Var det noen i båten? Var det Viktoria som ropte på ham?
     Per grep fatt i relingen. Båten duvet i bølgene, og vinden truet med å rive ham over ende. Et øyeblikk kjentes det som han skulle bli kastet bakover, men takket være alt kroppsarbeidet han hadde utført i årenes løp, var han sterk.
     Endelig kom han seg om bord. Der ble han stående og lytte. Han hadde hatt rett, det var noen her, noen som jamret. Kunne det være Viktoria? Så med ett oppdaget han henne. Hun lå på siden,
 på dekk, inntil en kasse.
     – Viktoria! Han nådde frem til henne og bøyde seg ned. – Gode gud, hva er det som har skjedd? Hvordan  går det med deg?
     Først kom det ikke en lyd fra henne. Hun stirret bare stumt opp på ham. Ansiktet hennes var rødt av frost, samtidig som hun hakket tenner. Han la hendene sine om kinnene hennes for å gi henne varme; dro henne inntil seg og kysset henne på den iskalde pannen. Han måtte få henne bort herfra, i hus, og det fort.
     Øynene hennes så matte ut. Hun åpnet munnen, og stemmen lød kun som en hvisken. – Jeg er glad for å se deg, Per.
     Per smilte, til tross for bekymringen han følte. – Hvordan har du havnet her? Han sa det mest til seg selv, for hun virket for medtatt til å svare.
     Men hun åpnet munnen. – Jeg var så ulykkelig, og så gikk jeg ut på brygga. Et kraftig vindkast gjorde at jeg ramlet over ende og falt ned i båten her. Det gjør fryktelig vondt.
     Et drag av smerte gled over ansiktet hennes.
     – Hvor gjør det vondt?
     – I foten. Jeg lurer på om den er brukket.
     Per kjente etter. – Greier du å røre den?
     Viktoria forsøkte, men smerten lyste av hele ansiktet hennes nå. – Au! Au!
     Per skjøv bort håret som hadde klistret seg til ansiktet, og møtte de blå øynene hennes.
     – Jeg skal hente hjelp til deg, men først må jeg si én ting: Jeg har vært så forferdelig dum. Kan du tilgi meg, Viktoria? Jeg skal aldri, aldri mer gå fra deg på den måten. De hindringene som kommer, skal vi møte sammen. For jeg vet at det er deg jeg elsker. Det er ingenting annet jeg er mer sikker på enn det. 
     Hun så på ham, og han så lettelse i de utmattede øynene. Et smil gled over munnen, før øynene gled igjen.
     – Viktoria, hvisket han. Men han fikk ikke noe svar.