– Jeg har fått et brev fra Viktoria.
Isabelle og moren satt sammen i stua, og nå gløttet moren bort på henne.
Isabelle rettet seg opp i stolen. – Fra Viktoria? Hva skriver hun?
– Å, hun skriver litt om hvordan hun har det. Det interessante er at hun spør om å få komme på besøk.
– Hva? Hvorfor vil hun komme hit? Hun som lengtet sånn tilbake til Drøbak og familien. Hvorfor vil hun ta den lange turen tilbake til Lyngør allerede?
Isabelle kunne ikke noe for det, men hun kjente seg urolig. Hun kunne ikke utstå tanken på at kusinen skulle komme.
– Hun trenger å komme seg litt vekk, skriver hun. Hun skriver ikke noe om hvorfor. Hun spør om hun er velkommen til å bli i noen måneder.
– Noen måneder? Isabelle stirret på moren. Det var jo rett og slett fryktelig.
– Hun kan da vel ikke bli her så lenge? Isabelle tenkte med gru på Per og på hvor vanskelig
det ville bli for henne å besøke ham på gården til Liv Marit. Det ville bli umulig. Viktoria var skarp som
en syl og kom til å få snusen i det med det samme.
Kanskje hun allerede hadde begynt å ane noe? Isabelle kjente hvordan angsten grep fatt i henne.
– Selvsagt kan hun det, Isabelle. Jeg vet at du ikke er så begeistret for henne, men jeg har sansen for henne, jeg. Og jeg syns fryktelig synd på henne, som har mistet ektemannen sin. Jeg vet at hun elsket Per dypt og inderlig.
Det samme gjorde jeg, tenkte Isabelle. Hun var så sjokkert at hun ikke hadde ord.
– Så når kommer hun? spurte hun.
– Hun kommer om en måneds tid.
– Om en måned. Isabelle stønnet. Et nytt besøk av Viktoria, hvordan skulle hun holde det ut?

– Jeg er så glad for at jeg har fått Marie som venn, sa Jenny.
– Ja, Marie er en fin frøken, det er helt sikkert. Broren hennes er ikke like fin, dessverre. En gang kastet han en snøball på vinduet mitt slik at det knuste. Han hevdet at det ikke var meningen; at han forsøkte å treffe det treet der borte. Fru Lyng reiste seg opp og pekte. – Men jeg kunne sverget på at han gjorde det med vilje. Han hadde pakket inn en stor stein i den snøballen, og det var ikke treet han siktet på. Jeg forsøkte å si det til faren hans, men kapteinen hevdet at jeg måtte ha sett feil.
Jenny følte at det stemte bra med hennes egen oppfattelse av ham.
 – Jeg har aldri møtt kapteinen, hvordan er han?
 – Han er en stram kar, og fryktelig streng, tror jeg.
 – Ja, jeg har forstått det slik.
 – Jeg tror ikke han tyr til vold. Jeg håper i hvert fall ikke det. Men moren hennes er skjør og sykelig. De har nok ikke hatt det bare godt, de barna. Jenny tenkte at det kanskje var derfor Maries bror var som han var. At det kanskje var en grunn til oppførselen hans.
– Det går rykter om at søsteren hennes er med barn?
– Ja, jeg har hørt det, sa fru Lyng og reiste seg. – Vil du ha mer kakao?
– Nei takk. Jeg er stappmett.
Fru Lyng smilte.
– Det var meningen, det.
– Tror du ikke hun er svanger?
– Nei, det tror jeg ikke. Og du skal ikke høre på rykter, Jenny. Det finnes så mange av dem, og de fleste er usanne.
Jenny visste jo det. Det hadde gått mange slags rykter om hennes familie også. Og om Anna, da hun ble svanger, og om hvem som var faren til barnet hennes. Men hvorfor skulle det ikke være hold i disse? Det var så mye som stemte. Hun hadde lyst til å spørre fru Lyng om hvorfor hun mente noe annet, men torde ikke.

De listet seg inn porten til hotellhagen. Josefine måtte knise, og Simen lo. – Man skulle nesten tro vi var forbrytere.
– Men det er vi jo ikke, så kan vi ikke gå inn hoveddøren? Det hadde vært festlig om Ada sto bak disken. Jeg skulle gjerne likt å se ansiktsuttrykket hennes når hun ser oss sammen. Og jeg kan svare henne om hun sier noe. Jeg er ikke redd henne.
Simen lo nok en gang. – Det var da enda godt å høre, Josefine. – Så la oss gå den vanlige veien, sa Simen og grep hånden hennes.
Selv om Josefine hadde ment det hun sa, at det ikke spilte noen rolle om Ada så dem, og heller ikke Kristian, var det likevel med en viss spenning hun steg inn på hotellet. Hun hadde ikke vært der på lenge, og det føltes rart å gå inn sammen med Simen. Men det føltes også veldig riktig.
Det var ikke et menneske å se i den store hallen. Josefine så seg forundret rundt. Bordene ved de store vinduene var tomme, og bak resepsjonsdisken sto det heller ingen.
– Det var nesten skuffende, sa Josefine. – Og jeg som hadde forberedt meg på hva jeg skulle svare Ada, dersom hun ymtet frempå om noe.
– Det skulle jeg gjerne likt å høre, sa Simen og humret. – Vi kan godt stå her til hun kommer.
– Nei, ellers takk. La oss heller gå til Deres værelse, doktor Jørgensen, sa Josefine med morskap i stemmen.
– Det vil være meg en fornøyelse, sa Simen og rakte ut armen. Og så stakk Josefine armen sin inn under hans, og så skred de opp trappen, med ryggen rak og hodet hevet.
– Jeg har lengtet etter å ta deg med hit, sa Simen og åpnet døren for henne da de vel var ovenpå. Hun trådte inn i det hyggelig værelset til Simen. Det var pent og ryddig der, og over sengen lå det et blått sengeteppe.
- Vær så snill og sett deg, så skal jeg gå og hente noe å drikke til oss. Er du sulten?
– Nei, jeg er ikke særlig sulten, men det hadde vært godt med noe leskende, sa Josefine og satte seg på stolen ved det runde bordet.
– Jeg er straks tilbake. Føl deg som hjemme så lenge.
– Takk, det skal jeg, sa Josefine og måtte knise. Han minnet mest om en unggutt akkurat nå, så ivrig som han virket.
Kort tid etter var han tilbake med en mugge med saft og to glass.
– Hvis du vil ha te eller kaffe, kan jeg hente det også?
– Nei takk, saft er nydelig, sa Josefine.
Han satte glassene på bordet og skjenket i saft fra muggen. Deretter satte han seg ned, grep glasset og hevet det. – Skål, sa han og blunket til henne.
– Skål, sa Josefine.
De ble sittende lenge og prate om løst og fast. Han var så fin å snakke med, så klok til tross for sin unge alder. Stadig vekk grep han hånden hennes over bordet og klemte den.
– Hvordan går det med din bestemor? spurte Josefine med ett.
For første gang den dagen så Josefine ansiktet hans mørkne.
– Min bestemor … vel, jeg vil helst ikke snakke om henne. Jeg har ikke svart på noen av brevene hun har sendt, etter at jeg sa henne noen sannhetens ord om hvordan hun hadde oppført seg mot deg.
– Har du lest dem, da? Kanskje hun ønsker å si unnskyld?
– Jeg leste de første, og der var det ikke noen tegn til anger. Etter det har jeg kastet resten. Hun mener at jeg har opptrådt illojalt overfor henne. At jeg har dolket henne i ryggen. Den gamle damen er jo helt blottet for selvinnsikt, Josefine.
Josefine kjente et ufrivillig grøss gå nedover ryggen. Hvis Else Bøe gikk rundt med et slikt hat i seg, og i tillegg ikke fikk svar fra barnebarnet på brevene hun skrev, kunne det til slutt komme til å briste helt for henne, det var hun sikker på. Men hun lot være å si det til Simen, for hun ville nødig ødelegge den gode stemningen mellom dem. Men det slo henne at det fortsatt befant seg mørke skyer over dem. Den ene mørke skyen var Else Bøe, og den andre var Anton. Kunne de risikere at de kom tilbake til hotellet og laget mer trøbbel?
– La oss ikke tenke på min bestemor nå, la oss bare nyte at vi har hverandre og for en gangs skyld er sammen, bare oss to. Kom! Simen hadde reist seg og grepet hånden hennes. Han dro henne opp som om hun skulle vært fjærlett. Så dro han henne inntil seg, la leppene sine over hennes og kysset henne med en slik lidenskap at hun kjente seg mo i hele kroppen. Deretter løftet han henne opp og la henne ned på sengen.
Josefine kniste da han holdt på å snuble, men var glad for at han greide å gjenvinne balansen. Hun ble liggende på ryggen, og han bøyde seg over henne og fortsatte å kysse henne ømt samtidig som han varsomt dro opp kjolen hennes. Hun merket at Simen holdt igjen lenge, men til slutt greide de ikke å holde seg, noen av dem. Følelsene mellom dem var for sterke.

Josefine var forsvunnet. Simen hadde lett etter henne overalt og spurt alle han møtte om de hadde sett henne, men hun var som sunket i jorden. Nå var han tilbake hos bestemoren og gjorde et siste forsøk på å hale sannheten ut av henne.
– Du er den siste som så Josefine, bestemor. Er du helt sikker på at det var Anton du så i parken på samme tid?
– Ja, jeg så dem begge, kom det sakte fra bestemoren.
– Når på natten var dette?
Bestemoren sukket, som om samtalen kjedet henne. – Klokken var vel omtrent tre, antar jeg.  
– Så du noe mer enn du har fortalt meg? Simen følte på seg at bestemoren skjulte noe. Det lovet ikke godt at Anton befant seg i parken samtidig med Josefine, og at hun nå ikke var å finne.
Bestemoren himlet med øynene. – Som du spør og graver, gutt! Jeg har ikke så gode øyne lenger, det vet du godt! Det er ikke lett for meg å se på flere meters avstand. Jeg er en aldrende dame, og verken synet mitt eller andre sanser er som de en gang var. Det er urimelig av deg å forlange at jeg skal kunne gi deg svar på alt dette.
– Milde himmel. Simen stønnet og måtte ta seg sammen for ikke å riste henne. – Jeg kjenner deg godt, bestemor, og jeg kan se at du skjuler noe for meg. Fortell meg det, vær så snill, hvis du bryr deg det minste om meg. Forstår du ikke at Josefine er viktig for meg?
Bestemoren presset leppene sammen og ville ikke møte blikket hans.
 – Anton har rømt fra fengselet, og han er å anse som farlig. Forstår du ikke alvoret her? Han tok livet av Josefines mor og har vist seg å være meget utilregnelig. Jeg kommer aldri til å tilgi deg dersom Josefine dør og jeg finner ut at du har holdt noe tilbake.
Simen hørte selv hvor hard stemmen hans lød, men det spilte ingen rolle. Nå tenkte han bare på Josefine. Han følte at det hastet med å finne henne.
– Det var da fryktelig til dramatikk. Bestemoren hevet hånden og viftet den irritert foran ansiktet på ham. – Jeg så Anton overfalle Josefine.
Simen stirret vantro på bestemoren. Hvordan hadde hun kunnet holde dette skjult for ham? – Hva sier du? Hvor skjedde dette, ute i parken?
Hun nikket.
– Hva gjorde han med henne?
Bestemoren tygget litt på leppen, før hun svarte. – Han dro henne med seg ned til fjorden. Hun virket bevisstløs.
 – Er du sikker på dette? Kan jeg tro på noe av det du sier, bestemor?
Hun nikket, men nok en gang ville hun ikke se ham inn i øynene. Det svimlet for Simen. Og at bestemoren hadde tiet om dette? Hva feilet det henne? Men han hadde ikke tid til å tenke på det nå, han skulle ta henne for seg senere. Nå måtte han finne Josefine. Hvis det ikke var for sent ...
Simen kjente seg iskald. Han torde ikke tenke på hva Anton kunne ha funnet på med Josefine nede ved sjøen. Det var fortsatt kaldt i vannet, og hvis hun var bevisstløs, kunne hun ha druknet. Var Josefine død?

Anna ryddet opp etter middagen. Hun vasket kopper og kar og satte alt på plass i kjøkkenskapene. Oppvaskvannet var i ferd med å bli kaldt, men hun var snart ferdig nå, så hun tok seg ikke bryet med å koke mer vann. Av og til gløttet hun ut på Elise og Jenny, som lekte i hagen utenfor og lagde engler i snøen. Anna hørte Elises hvining og måtte smile for seg selv. Når alt var trist og leit, var det å høre Elises latter, nok til å få henne i bedre humør. 

            Anna dro kluten over kjøkkenbenken, og snart var det skinnende rent i kjøkkenet. Hun likte å få ting unna med det samme, var ikke den som greide å sette seg ned før alt var gjort. Hvordan ville det bli å flytte inn i strandhotellet, der de hadde tjenere som gjorde slikt arbeid for dem? 
            Anna slo seg forferdet for munnen med det samme tanken var tenkt. Kristian var ikke skilt fra Josefine ennå, så det var en god stund igjen til de kunne være sammen på ordentlig. Og med det samme hun kom på det, var det som om brystet snørte seg sammen. Hun elsket Kristian, men fremtiden deres så ikke særlig lys ut. Hun kunne umulig flytte inn i hotellet og bo så tett på Ada Strand, som hele livet hadde foraktet både henne og familien. Det gikk bare ikke. Hun ville komme til å bli syk av det. Hun ville aldri glemme Adas ord: 
            – Jeg betaler deg godt for at du skal pakke sakene dine og reise fra Drøbak øyeblikkelig.
            – Og hvis jeg ikke gjør som De sier?
            – Da kommer jeg til å gjøre livet ditt så surt for deg at du vil komme til å angre. Og det er ikke bare tomme ord, Anna. Jeg tror du kjenner meg godt nok til å vite at jeg har en viss … gjennomføringskraft. Jeg har kontakter blant øvrigheten jeg kan bruke for det de er verdt. Jeg kan stille spørsmål ved dine evner som mor. Når sant skal sies, syns jeg faktisk Elise burde vært tatt fra deg for lenge siden.
            Anna kjente hvordan det gikk en frysning nedover ryggen hennes. Kunne Ada være i stand til noe slikt? Ja, det kunne hun faktisk. Alt hun trengte å gjøre, var å kontakte lensmann Jeger, som også bar nag til henne, og så ville ballen begynne å rulle. Kunne hun ta sjansen på det? 
            Anna la fra seg kjøkkenkluten og oppdaget at hun skalv på hånden. Hva skulle hun gjøre?

Per ante ikke hvor lenge han hadde stått der på brygga og stirret utover sjøen. Han hadde sikkert ropt navnet hennes hundre ganger. Men sjøen ga ham ingen svar. Kulden begynte å trenge gjennom frakken hans, og kinnene var iskalde. Men det spilte ingen rolle. Han hadde oppført seg dårlig, han hadde skjøvet henne fra seg. Det var hans feil om noe skjedde henne. Hvis han mistet Viktoria også, var virkelig ikke livet verdt å leve …
        Han skulle til å snu og gå tilbake igjen da han gjennom vindens uling plutselig syntes å fornemme noe, en lav klynking. Han stoppet og lyttet, men vindkastene var så sterke, og det var som om vinden jamret og ikke ville at han skulle høre. Hvor kom nå egentlig denne lyden fra? Neppe fra sjøen, for der ville alle andre lyder enn vindens uling og bølgenes buldring bli kvalt ved første åndedrag. 
     Han kikket seg rundt og så på skipet som lå inntil kaia. Det knakte i sammenføyningene. Var det noen i båten? Var det Viktoria som ropte på ham?
     Per grep fatt i relingen. Båten duvet i bølgene, og vinden truet med å rive ham over ende. Et øyeblikk kjentes det som han skulle bli kastet bakover, men takket være alt kroppsarbeidet han hadde utført i årenes løp, var han sterk.
     Endelig kom han seg om bord. Der ble han stående og lytte. Han hadde hatt rett, det var noen her, noen som jamret. Kunne det være Viktoria? Så med ett oppdaget han henne. Hun lå på siden,
 på dekk, inntil en kasse.
     – Viktoria! Han nådde frem til henne og bøyde seg ned. – Gode gud, hva er det som har skjedd? Hvordan  går det med deg?
     Først kom det ikke en lyd fra henne. Hun stirret bare stumt opp på ham. Ansiktet hennes var rødt av frost, samtidig som hun hakket tenner. Han la hendene sine om kinnene hennes for å gi henne varme; dro henne inntil seg og kysset henne på den iskalde pannen. Han måtte få henne bort herfra, i hus, og det fort.
     Øynene hennes så matte ut. Hun åpnet munnen, og stemmen lød kun som en hvisken. – Jeg er glad for å se deg, Per.
     Per smilte, til tross for bekymringen han følte. – Hvordan har du havnet her? Han sa det mest til seg selv, for hun virket for medtatt til å svare.
     Men hun åpnet munnen. – Jeg var så ulykkelig, og så gikk jeg ut på brygga. Et kraftig vindkast gjorde at jeg ramlet over ende og falt ned i båten her. Det gjør fryktelig vondt.
     Et drag av smerte gled over ansiktet hennes.
     – Hvor gjør det vondt?
     – I foten. Jeg lurer på om den er brukket.
     Per kjente etter. – Greier du å røre den?
     Viktoria forsøkte, men smerten lyste av hele ansiktet hennes nå. – Au! Au!
     Per skjøv bort håret som hadde klistret seg til ansiktet, og møtte de blå øynene hennes.
     – Jeg skal hente hjelp til deg, men først må jeg si én ting: Jeg har vært så forferdelig dum. Kan du tilgi meg, Viktoria? Jeg skal aldri, aldri mer gå fra deg på den måten. De hindringene som kommer, skal vi møte sammen. For jeg vet at det er deg jeg elsker. Det er ingenting annet jeg er mer sikker på enn det. 
     Hun så på ham, og han så lettelse i de utmattede øynene. Et smil gled over munnen, før øynene gled igjen.
     – Viktoria, hvisket han. Men han fikk ikke noe svar.