Forfatter Jeanette Semb
  • Velkommen
  • Solgård
  • Skjærgårdsliv
  • Om meg
  • Gjestebok
  • Bli abonnent

Bok 20 - Viktorias kvaler

28/7/2015

0 Comments

 
Den 24. august dukker bok 20 opp i butikkene, men abonenter vil få den fra 12.-17. august :)

Niels er som besatt av Jenny. Hun skal bli hans! Han er villig til å gå svært langt for å få det som han vil, for nå har det kommet en ny trussel inn i bildet: Johan. 
Da Viktoria kommer til seg selv, tror hun først at hun har drømt. Per i live, her hos tante Doris? Det blir snart klart for henne at det ikke var noen drøm, men etter at den vidunderlige nyheten har gått opp for henne, skal det vise seg at det ikke bare er å gå tilbake til det livet de hadde sammen. Ikke bare er hukommelsen hans borte, men det har kommet en annen kvinne imellom dem også.

– Hva betyr Liv Marit for deg? spurte hun og sendte Per et granskende blikk.
– Hun betyr … en hel del. Han svelget. – Jeg kan takke henne for at jeg lever.
Sårheten i brystet ble bare sterkere, og Viktoria kjente sjalusien brenne. – Og hva betyr du for henne?
– Hun sier at hun elsker meg. Blikket han sendte henne, var nesten beklagende.
– Jeg tviler ikke på at det stemmer, sa Viktoria kort. Hun orket nesten ikke å se på ham lenger.
Picture
0 Comments

Forsiden til bok 20

3/7/2015

0 Comments

 




Mange av dere har kanskje lest 
ferdig bok 19 allerede,
 så hva passer vel bedre enn 
en liten titt på neste bok?


Tittelen er Viktorias kvaler
og som alltid er det Eline Myklebust Madsen 
som har illustert forsiden. 
Picture
0 Comments

Smakebit på bok 19

15/6/2015

0 Comments

 
Med en uke igjen til bok 19 kommer er det på tide med en smakebit !

– Jeg har fått et brev fra Viktoria.
Isabelle og moren satt sammen i stua, og nå gløttet moren bort på henne.
Isabelle rettet seg opp i stolen. – Fra Viktoria? Hva skriver hun?
– Å, hun skriver litt om hvordan hun har det. Det interessante er at hun spør om å få komme på besøk.
– Hva? Hvorfor vil hun komme hit? Hun som lengtet sånn tilbake til Drøbak og familien. Hvorfor vil hun ta den lange turen tilbake til Lyngør allerede?
Isabelle kunne ikke noe for det, men hun kjente seg urolig. Hun kunne ikke utstå tanken på at kusinen skulle komme.
– Hun trenger å komme seg litt vekk, skriver hun. Hun skriver ikke noe om hvorfor. Hun spør om hun er velkommen til å bli i noen måneder.
– Noen måneder? Isabelle stirret på moren. Det var jo rett og slett fryktelig.
– Hun kan da vel ikke bli her så lenge? Isabelle tenkte med gru på Per og på hvor vanskelig
det ville bli for henne å besøke ham på gården til Liv Marit. Det ville bli umulig. Viktoria var skarp som
en syl og kom til å få snusen i det med det samme.
Kanskje hun allerede hadde begynt å ane noe? Isabelle kjente hvordan angsten grep fatt i henne.
– Selvsagt kan hun det, Isabelle. Jeg vet at du ikke er så begeistret for henne, men jeg har sansen for henne, jeg. Og jeg syns fryktelig synd på henne, som har mistet ektemannen sin. Jeg vet at hun elsket Per dypt og inderlig.
Det samme gjorde jeg, tenkte Isabelle. Hun var så sjokkert at hun ikke hadde ord.
– Så når kommer hun? spurte hun.
– Hun kommer om en måneds tid.
– Om en måned. Isabelle stønnet. Et nytt besøk av Viktoria, hvordan skulle hun holde det ut?
0 Comments

Bok 19 - Skjebnens ironi

8/6/2015

0 Comments

 
Om to uker kommer bok 19 for salg i butikkene, og abonenter begynner å få boken denne uken.

Jørgen Solviks dårlige moral slår omsider tilbake på ham selv. Det er flere enn Martine som har fått lide på grunn av ham, men når hevnens time er kommet, er det ingen som står seirende tilbake.
Det har gått nesten et år siden Per forsvant, og Viktoria klarer ikke å forsone seg med tapet. Forholdet til moren er blitt stadig dårligere, og når Dagny Jeger kommer henne tettere innpå livet enn hun ønsker, er det på tide å komme seg bort.
                              
Nå skulle hun til Lyngør, til hjemstedet hans. Hun ville dra til huset hans, selv om han hadde solgt det til noen andre, og spørre om hun fikk lov til å sitte utenfor en stund. Da skulle hun snuse inn atmosfæren og føle at hun var nærmere ham. Atter en gang angret hun på at hun ikke hadde blitt værende der sammen med ham. Hvorfor i alle dager hadde hun ikke skjønt at det var det som var lykken? Hadde jeg bare kunnet få en ny sjanse, Per, kunne vi ha bosatt oss hvor som helst, bare vi var sammen!
Picture
0 Comments

Forsiden til bok 19

31/5/2015

0 Comments

 





Nok en gang har Eline Myklebust Madsen 
gjort en utmerket jobb med forsiden. 

Bokens tittel er Skjebnens ironi, 
og er i salg fra 22. juni. 

Abonnenter vil som alltid før den før. 
Picture
0 Comments

Smakebit på bok 18

25/4/2015

0 Comments

 
Noen dager senere gikk hun tur med Martine. – Du virker så trist, Josefine, jeg håper det ikke har skjedd noe? Jeg håper at du nyter ekteskapet med Simen. Han får gode skussmål, hører jeg. Du har funnet deg en bra mann.
    – Takk, Martine. Josefine klemte armen hennes. Hun så på Herman, som løp i forveien, noen meter fra dem. Ivrig, glad og fornøyd. En liten kropp full av liv. Josefine kjente nok en gang på smerten i brystet. Lengselen etter sin egen vesle gutt. Det var fint å være tante, og hun var svært glad i Herman, men hun ønsket seg også egne barn.
    – Men fortell, da, Josefine, hva er det for noe? Martine stoppet og så på henne.
    Josefine sukket. – La oss sette oss på benken der borte, så kan vi følge med på Herman.
    De gikk og satte seg. Josefine kjente Martines blikk på seg, merket at hun studerte henne. Selv
hadde hun blikket på Herman.
    – Du er min søster, og jeg ser det på deg når noe er galt. Kan du ikke fortelle meg hva som er i veien? spurte Martine.
    Josefine trakk pusten. – Jeg tror ikke jeg kan få barn, sa hun, løftet blikket og så på søsteren.
    – Hvorfor tror du ikke det? Martine så overrasket ut.
    Josefine så i bakken. Det var vanskelig å snakke om dette. Engstelsen som hun hadde gått og båret inni seg så lenge, ble mer virkelig ved å sette ord på den.
    – Fordi… fordi jeg aldri har gjort noe for å forhindre svangerskap, og likevel har jeg enda ikke blitt
svanger. Og nå har det gått så lang tid. 
    Josefine snudde seg mot Martine igjen og møtte søsterens bekymrede blikk.
    – Har du fått Simen til å undersøke deg?
    – Nei, jeg har ikke fortalt ham at jeg er redd for dette – ikke ennå. Han lengter etter barn, han også, så han går der og venter, slik jeg gjør. Det er bare det at nå er jeg i ferd med å miste håpet.
    – Det er ikke sikkert det er noe galt, Josefine. Martine la en trøstende hånd på armen hennes. – Jeg har hørt at det tar lengre tid for enkelte. Husker du ikke fru Pettersen, som bodde under oss i Marcus Thranes gate i Kristiania? Hun var godt over førti da hun ble svanger. Da hadde hun vært gift i over tjue år.
    – Ja, jeg husker henne, og jeg vet ærlig talt ikke om jeg blir særlig oppløftet av det, sa Josefine og forsøkte seg på en latter. Sannheten var at tårene ikke var langt unna. Hun kjente klumpen i halsen, og det sved i brystet, nå som hun omsider hadde våget å dele bekymringen sin med noen.
    – Det er ikke sikkert det er så galt fatt, Josefine. Noen ganger tar det bare lenger tid. Men det første du må gjøre, er å snakke med Simen. Han er en fin mann, og som lege vet han nok hva dere bør gjøre. Dessuten vil han helt sikkert ha forståelse for problemet. Og det er dessuten ikke sikkert at det er hos deg det er noe galt.
    – Jeg har vært sammen med to menn, Martine, sa Josefine litt oppgitt.
    Martine sukket. – Jeg er lei meg for at du har det vondt, Josefine. Jeg sier bare at det finnes håp, selvsagt gjør det det. Du må ikke svartmale dette.
    Josefine trakk pusten. Hun visste at Martine mente godt. Hun løftet blikket og så utover sjøen, på båtene på fjorden.
0 Comments

Bok 18 kommer 27. april

20/4/2015

0 Comments

 
Om en uke kommer den attende boken i serien ut, og de fleste av abonnentene har fått den i postkassen!


Martine har tilsynelatende alt en kvinne kan ønske seg: en velhavende kremmerektemann og en hjerteknuser av en sønn. I virkeligheten har Jørgen et forhold på si, og han skyr ingen midler for å få det som han vil i forretningene. Når sannheten kommer for en dag, er skandalen et faktum.
Josefine ønsker seg så inderlig et barn, men månedene har gått uten at noe har skjedd, og etter å ha båret på de vonde tankene alene, har hun omsider betrodd seg til søsteren. Nå har hun bestemt seg for å lette sitt hjerte til Simen, men gruer seg til å snakke med ham om bekymringene sine. 

 
Josefine trakk pusten og gjorde som han sa. – Jeg har begynt å bli usikker på om jeg kan få barn.
I flere sekunder sa han ingenting. Hun hadde ventet at han skulle spørre henne om hvorfor hun hadde disse tankene, men han sa ikke et ord.
– Å Simen, si noe, da! ba Josefine. – Hva tenker du på?

Picture
0 Comments

Smakebit på bok 17

17/2/2015

0 Comments

 
Under en uke til bok nummer 17 kommer i butikkhyllene, og abonnenter i det ganske land skal allerede ha fått boka i sine postkasser. For de av dere som ikke har begynt på boka; her er en liten smakebit :) 

– Jeg er så glad for at jeg har fått Marie som venn, sa Jenny.
– Ja, Marie er en fin frøken, det er helt sikkert. Broren hennes er ikke like fin, dessverre. En gang kastet han en snøball på vinduet mitt slik at det knuste. Han hevdet at det ikke var meningen; at han forsøkte å treffe det treet der borte. Fru Lyng reiste seg opp og pekte. – Men jeg kunne sverget på at han gjorde det med vilje. Han hadde pakket inn en stor stein i den snøballen, og det var ikke treet han siktet på. Jeg forsøkte å si det til faren hans, men kapteinen hevdet at jeg måtte ha sett feil.
Jenny følte at det stemte bra med hennes egen oppfattelse av ham.
 – Jeg har aldri møtt kapteinen, hvordan er han?
 – Han er en stram kar, og fryktelig streng, tror jeg.
 – Ja, jeg har forstått det slik.
 – Jeg tror ikke han tyr til vold. Jeg håper i hvert fall ikke det. Men moren hennes er skjør og sykelig. De har nok ikke hatt det bare godt, de barna. Jenny tenkte at det kanskje var derfor Maries bror var som han var. At det kanskje var en grunn til oppførselen hans.
– Det går rykter om at søsteren hennes er med barn?
– Ja, jeg har hørt det, sa fru Lyng og reiste seg. – Vil du ha mer kakao?
– Nei takk. Jeg er stappmett.
Fru Lyng smilte.
– Det var meningen, det.
– Tror du ikke hun er svanger?
– Nei, det tror jeg ikke. Og du skal ikke høre på rykter, Jenny. Det finnes så mange av dem, og de fleste er usanne.
Jenny visste jo det. Det hadde gått mange slags rykter om hennes familie også. Og om Anna, da hun ble svanger, og om hvem som var faren til barnet hennes. Men hvorfor skulle det ikke være hold i disse? Det var så mye som stemte. Hun hadde lyst til å spørre fru Lyng om hvorfor hun mente noe annet, men torde ikke.
0 Comments

Bok 17 kommer 23. februar

6/2/2015

0 Comments

 
Under tre uker til neste bok, og kanskje ikke mer enn en uke til den dukker opp i postkasser rundt omkring :) Her kommer baksideteksten til boken, og dere loves både romantikk og dramatikk i denne boka!

Emma og Brage har endelig gitt hverandre sitt ja, og det er god stemning på bryllupsfesten i strandhotellet. Men hvor er Emma blitt av? Verken Brage eller Viktoria kan finne henne, og plutselig høres noe som ligner på et skudd ...
Jenny har funnet en god venninne i nabojenta Marie, og livet er godt for Jenny for første gang på lenge. Det er bare én ting som plager henne. Marie har det ikke helt greit hjemme, og Jenny vil så gjerne hjelpe henne.

– Hvor er faren deres, da? Jenny følte seg fortsatt forvirret. Hun forsto ikke hva dette gjaldt. Hvorfor var hun sendt bud etter? De burde vel ha kontaktet doktoren hvis de var så engstelige for moren sin? Marie og Niels så på hverandre, og det gikk en kuldegysning gjennom Jenny. Det var noe med måten de så på hverandre på. Hun forsto at det var noe svært alvorlig som hadde hendt.
Picture
0 Comments

Forsiden til bok 17

3/1/2015

4 Comments

 



Da kan forsiden til bok 17  

deles med dere, kjære lesere ! 


Som alltid er det dyktige
Eline Myklebust Madsen
som har illustrert forsiden. 


Boken har fått navnet Forsoning
og er i salg fra 23. februar 2015.


Hvem tror du vi ser bilde av ?
Picture
4 Comments

Smakebit på bok 16

6/12/2014

0 Comments

 
I dag er det 14 dager til bok 16 kommer i butikkhyllene, og kun få dager til abonnentene får den i postkassene. Hva er vel bedre enn en smakebit på boken!? :)


De listet seg inn porten til hotellhagen. Josefine måtte knise, og Simen lo. – Man skulle nesten tro vi var forbrytere.
– Men det er vi jo ikke, så kan vi ikke gå inn hoveddøren? Det hadde vært festlig om Ada sto bak disken. Jeg skulle gjerne likt å se ansiktsuttrykket hennes når hun ser oss sammen. Og jeg kan svare henne om hun sier noe. Jeg er ikke redd henne.
Simen lo nok en gang. – Det var da enda godt å høre, Josefine. – Så la oss gå den vanlige veien, sa Simen og grep hånden hennes.
Selv om Josefine hadde ment det hun sa, at det ikke spilte noen rolle om Ada så dem, og heller ikke Kristian, var det likevel med en viss spenning hun steg inn på hotellet. Hun hadde ikke vært der på lenge, og det føltes rart å gå inn sammen med Simen. Men det føltes også veldig riktig.
Det var ikke et menneske å se i den store hallen. Josefine så seg forundret rundt. Bordene ved de store vinduene var tomme, og bak resepsjonsdisken sto det heller ingen.
– Det var nesten skuffende, sa Josefine. – Og jeg som hadde forberedt meg på hva jeg skulle svare Ada, dersom hun ymtet frempå om noe.
– Det skulle jeg gjerne likt å høre, sa Simen og humret. – Vi kan godt stå her til hun kommer.
– Nei, ellers takk. La oss heller gå til Deres værelse, doktor Jørgensen, sa Josefine med morskap i stemmen.
– Det vil være meg en fornøyelse, sa Simen og rakte ut armen. Og så stakk Josefine armen sin inn under hans, og så skred de opp trappen, med ryggen rak og hodet hevet.
– Jeg har lengtet etter å ta deg med hit, sa Simen og åpnet døren for henne da de vel var ovenpå. Hun trådte inn i det hyggelig værelset til Simen. Det var pent og ryddig der, og over sengen lå det et blått sengeteppe.
- Vær så snill og sett deg, så skal jeg gå og hente noe å drikke til oss. Er du sulten?
– Nei, jeg er ikke særlig sulten, men det hadde vært godt med noe leskende, sa Josefine og satte seg på stolen ved det runde bordet.
– Jeg er straks tilbake. Føl deg som hjemme så lenge.
– Takk, det skal jeg, sa Josefine og måtte knise. Han minnet mest om en unggutt akkurat nå, så ivrig som han virket.
Kort tid etter var han tilbake med en mugge med saft og to glass.
– Hvis du vil ha te eller kaffe, kan jeg hente det også?
– Nei takk, saft er nydelig, sa Josefine.
Han satte glassene på bordet og skjenket i saft fra muggen. Deretter satte han seg ned, grep glasset og hevet det. – Skål, sa han og blunket til henne.
– Skål, sa Josefine.
De ble sittende lenge og prate om løst og fast. Han var så fin å snakke med, så klok til tross for sin unge alder. Stadig vekk grep han hånden hennes over bordet og klemte den.
– Hvordan går det med din bestemor? spurte Josefine med ett.
For første gang den dagen så Josefine ansiktet hans mørkne.
– Min bestemor … vel, jeg vil helst ikke snakke om henne. Jeg har ikke svart på noen av brevene hun har sendt, etter at jeg sa henne noen sannhetens ord om hvordan hun hadde oppført seg mot deg.
– Har du lest dem, da? Kanskje hun ønsker å si unnskyld?
– Jeg leste de første, og der var det ikke noen tegn til anger. Etter det har jeg kastet resten. Hun mener at jeg har opptrådt illojalt overfor henne. At jeg har dolket henne i ryggen. Den gamle damen er jo helt blottet for selvinnsikt, Josefine.
Josefine kjente et ufrivillig grøss gå nedover ryggen. Hvis Else Bøe gikk rundt med et slikt hat i seg, og i tillegg ikke fikk svar fra barnebarnet på brevene hun skrev, kunne det til slutt komme til å briste helt for henne, det var hun sikker på. Men hun lot være å si det til Simen, for hun ville nødig ødelegge den gode stemningen mellom dem. Men det slo henne at det fortsatt befant seg mørke skyer over dem. Den ene mørke skyen var Else Bøe, og den andre var Anton. Kunne de risikere at de kom tilbake til hotellet og laget mer trøbbel?
– La oss ikke tenke på min bestemor nå, la oss bare nyte at vi har hverandre og for en gangs skyld er sammen, bare oss to. Kom! Simen hadde reist seg og grepet hånden hennes. Han dro henne opp som om hun skulle vært fjærlett. Så dro han henne inntil seg, la leppene sine over hennes og kysset henne med en slik lidenskap at hun kjente seg mo i hele kroppen. Deretter løftet han henne opp og la henne ned på sengen.
Josefine kniste da han holdt på å snuble, men var glad for at han greide å gjenvinne balansen. Hun ble liggende på ryggen, og han bøyde seg over henne og fortsatte å kysse henne ømt samtidig som han varsomt dro opp kjolen hennes. Hun merket at Simen holdt igjen lenge, men til slutt greide de ikke å holde seg, noen av dem. Følelsene mellom dem var for sterke.

0 Comments

Bok 16 kommer 22. desember

1/11/2014

0 Comments

 
Da er det kun syv korte uker til neste bok er i butikkhyllene. Tittelen er som tidligere nevnt Sjøgløtt, og her kan du lese baksideteksten på boken. Hva tenker du ?

Skulle du ønske å abonnere på serien kan du lese mer om fordelene her :)




Sankthansfesten i Badeparken tar en svært dramatisk vending da døtrene til Emma og Viktoria blir bortført og funnet i en båt som driver ute på fjorden. Etter en nervepirrende redningsaksjon lykkes man å få brakt småpikene til land, men i hvilken forfatning?
En ny epoke tar til for Anna og Kristian da de etter en enkel vielse flytter til Son og tar over det lille hotellet Sjøgløtt. Snart er det første skoledag for Jenny, og med prøvelsene fra skolen i Drøbak som et vondt minne, er både Jenny og Anna svært spent.

 
– Jeg er så glad for at vi flyttet hit. Se på Jenny, hun virker gladere etter at vi kom. Selv om jeg vet at hun gruer seg til sin første dag på den nye skolen.
– Jeg er også glad for at vi flyttet. Det var en klok beslutning. Og jeg er sikker på at Jenny vil finne seg godt til rette på ny skole. Hun er en søt og sjarmerende jente som de andre barna helt sikkert vil like.
– Jeg håper det, sa Anna og kjente en flik av bekymring igjen.


Picture
0 Comments

Forsiden til bok 16

14/10/2014

0 Comments

 



Endelig kan forsiden til bok 16 også deles med dere ! 


Som alltid er det dyktige
Eline Myklebust Madsen
som har illustrert forsiden. 


Boken har fått navnet Sjøgløtt 
og er i salg fra 22. desember 2014.

Picture
0 Comments

Smakebit på bok 15 

6/10/2014

0 Comments

 
Med fjorten dager til boken kommer i butikkhyllene kommer her en liten smakebit !! :) 


Josefine var forsvunnet. Simen hadde lett etter henne overalt og spurt alle han møtte om de hadde sett henne, men hun var som sunket i jorden. Nå var han tilbake hos bestemoren og gjorde et siste forsøk på å hale sannheten ut av henne.
– Du er den siste som så Josefine, bestemor. Er du helt sikker på at det var Anton du så i parken på samme tid?
– Ja, jeg så dem begge, kom det sakte fra bestemoren.
– Når på natten var dette?
Bestemoren sukket, som om samtalen kjedet henne. – Klokken var vel omtrent tre, antar jeg.  
– Så du noe mer enn du har fortalt meg? Simen følte på seg at bestemoren skjulte noe. Det lovet ikke godt at Anton befant seg i parken samtidig med Josefine, og at hun nå ikke var å finne.
Bestemoren himlet med øynene. – Som du spør og graver, gutt! Jeg har ikke så gode øyne lenger, det vet du godt! Det er ikke lett for meg å se på flere meters avstand. Jeg er en aldrende dame, og verken synet mitt eller andre sanser er som de en gang var. Det er urimelig av deg å forlange at jeg skal kunne gi deg svar på alt dette.
– Milde himmel. Simen stønnet og måtte ta seg sammen for ikke å riste henne. – Jeg kjenner deg godt, bestemor, og jeg kan se at du skjuler noe for meg. Fortell meg det, vær så snill, hvis du bryr deg det minste om meg. Forstår du ikke at Josefine er viktig for meg?
Bestemoren presset leppene sammen og ville ikke møte blikket hans.
 – Anton har rømt fra fengselet, og han er å anse som farlig. Forstår du ikke alvoret her? Han tok livet av Josefines mor og har vist seg å være meget utilregnelig. Jeg kommer aldri til å tilgi deg dersom Josefine dør og jeg finner ut at du har holdt noe tilbake.
Simen hørte selv hvor hard stemmen hans lød, men det spilte ingen rolle. Nå tenkte han bare på Josefine. Han følte at det hastet med å finne henne.
– Det var da fryktelig til dramatikk. Bestemoren hevet hånden og viftet den irritert foran ansiktet på ham. – Jeg så Anton overfalle Josefine.
Simen stirret vantro på bestemoren. Hvordan hadde hun kunnet holde dette skjult for ham? – Hva sier du? Hvor skjedde dette, ute i parken?
Hun nikket.
– Hva gjorde han med henne?
Bestemoren tygget litt på leppen, før hun svarte. – Han dro henne med seg ned til fjorden. Hun virket bevisstløs.
 – Er du sikker på dette? Kan jeg tro på noe av det du sier, bestemor?
Hun nikket, men nok en gang ville hun ikke se ham inn i øynene. Det svimlet for Simen. Og at bestemoren hadde tiet om dette? Hva feilet det henne? Men han hadde ikke tid til å tenke på det nå, han skulle ta henne for seg senere. Nå måtte han finne Josefine. Hvis det ikke var for sent ...
Simen kjente seg iskald. Han torde ikke tenke på hva Anton kunne ha funnet på med Josefine nede ved sjøen. Det var fortsatt kaldt i vannet, og hvis hun var bevisstløs, kunne hun ha druknet. Var Josefine død?
0 Comments

Bok 15 i butikkene 20. oktober

1/9/2014

0 Comments

 
Det kan kjennes litt lenge å vente hvis bok 14 nå er lest ut, men det er kun syv korte uker til neste bok kommer! Bokens navn er "Øye for øye" og baksideteksten kan du nå lese her ! 
Skulle du ønske å abonnere på serien kan du lese mer om fordelene her :)

Noen tanker?

Josefine er savnet, og Else Bøe hevder å ha sett Anton Strand slepe hennes bevisstløse kropp ned mot fjorden. Martine blir som lammet av skrekk. Søsteren skal jo begynne å arbeide i tante Tullas nye systue, og det er ingen tvil om at Simen elsker henne. Hun har livet foran seg. Og nå kan hun være død? 

Årets store begivenhet i Drøbak, sankthansfesten i Badeparken, står for døren. Mange gleder seg til å danse og hygge seg i sommernatten, men noen har noe helt annet i tankene …

 
Oda hørte moren rope der hun sto foran speilet. Hun var ikke klar enda. Hun hadde bare så vidt begynt. Håret måtte settes opp, og hun måtte få litt farge i kinnene. Hun hadde bedt tjenestepiken om å holde seg unna, for hun kunne ikke fordra henne. Hun var sikker på at piken himlet med øynene bak ryggen hennes, men hun skulle vise henne, hun. Hun skulle vise dem alle.
Picture
0 Comments
<<Previous

    Arkiv

    July 2015
    June 2015
    May 2015
    April 2015
    February 2015
    January 2015
    December 2014
    November 2014
    October 2014
    September 2014
    August 2014
    July 2014
    June 2014
    May 2014
    March 2014


    Kategorier

    All
    Forside
    Nyutgivelse
    Personlig
    Smakebit


    Sider jeg følger

    Cappelen Damm
    Norskeserier
    Seriebokgruppa
    Tones Bokside

    ​

    RSS Feed

Jeanette Semb  © 2008 - 2016
Siden ble sist oppdatert i mai 2016
Nettside laget av Ninita