Josefine var forsvunnet. Simen hadde lett etter henne overalt og spurt alle han møtte om de hadde sett henne, men hun var som sunket i jorden. Nå var han tilbake hos bestemoren og gjorde et siste forsøk på å hale sannheten ut av henne.
– Du er den siste som så Josefine, bestemor. Er du helt sikker på at det var Anton du så i parken på samme tid?
– Ja, jeg så dem begge, kom det sakte fra bestemoren.
– Når på natten var dette?
Bestemoren sukket, som om samtalen kjedet henne. – Klokken var vel omtrent tre, antar jeg.  
– Så du noe mer enn du har fortalt meg? Simen følte på seg at bestemoren skjulte noe. Det lovet ikke godt at Anton befant seg i parken samtidig med Josefine, og at hun nå ikke var å finne.
Bestemoren himlet med øynene. – Som du spør og graver, gutt! Jeg har ikke så gode øyne lenger, det vet du godt! Det er ikke lett for meg å se på flere meters avstand. Jeg er en aldrende dame, og verken synet mitt eller andre sanser er som de en gang var. Det er urimelig av deg å forlange at jeg skal kunne gi deg svar på alt dette.
– Milde himmel. Simen stønnet og måtte ta seg sammen for ikke å riste henne. – Jeg kjenner deg godt, bestemor, og jeg kan se at du skjuler noe for meg. Fortell meg det, vær så snill, hvis du bryr deg det minste om meg. Forstår du ikke at Josefine er viktig for meg?
Bestemoren presset leppene sammen og ville ikke møte blikket hans.
 – Anton har rømt fra fengselet, og han er å anse som farlig. Forstår du ikke alvoret her? Han tok livet av Josefines mor og har vist seg å være meget utilregnelig. Jeg kommer aldri til å tilgi deg dersom Josefine dør og jeg finner ut at du har holdt noe tilbake.
Simen hørte selv hvor hard stemmen hans lød, men det spilte ingen rolle. Nå tenkte han bare på Josefine. Han følte at det hastet med å finne henne.
– Det var da fryktelig til dramatikk. Bestemoren hevet hånden og viftet den irritert foran ansiktet på ham. – Jeg så Anton overfalle Josefine.
Simen stirret vantro på bestemoren. Hvordan hadde hun kunnet holde dette skjult for ham? – Hva sier du? Hvor skjedde dette, ute i parken?
Hun nikket.
– Hva gjorde han med henne?
Bestemoren tygget litt på leppen, før hun svarte. – Han dro henne med seg ned til fjorden. Hun virket bevisstløs.
 – Er du sikker på dette? Kan jeg tro på noe av det du sier, bestemor?
Hun nikket, men nok en gang ville hun ikke se ham inn i øynene. Det svimlet for Simen. Og at bestemoren hadde tiet om dette? Hva feilet det henne? Men han hadde ikke tid til å tenke på det nå, han skulle ta henne for seg senere. Nå måtte han finne Josefine. Hvis det ikke var for sent ...
Simen kjente seg iskald. Han torde ikke tenke på hva Anton kunne ha funnet på med Josefine nede ved sjøen. Det var fortsatt kaldt i vannet, og hvis hun var bevisstløs, kunne hun ha druknet. Var Josefine død?