– Jeg har fått et brev fra Viktoria.
Isabelle og moren satt sammen i stua, og nå gløttet moren bort på henne.
Isabelle rettet seg opp i stolen. – Fra Viktoria? Hva skriver hun?
– Å, hun skriver litt om hvordan hun har det. Det interessante er at hun spør om å få komme på besøk.
– Hva? Hvorfor vil hun komme hit? Hun som lengtet sånn tilbake til Drøbak og familien. Hvorfor vil hun ta den lange turen tilbake til Lyngør allerede?
Isabelle kunne ikke noe for det, men hun kjente seg urolig. Hun kunne ikke utstå tanken på at kusinen skulle komme.
– Hun trenger å komme seg litt vekk, skriver hun. Hun skriver ikke noe om hvorfor. Hun spør om hun er velkommen til å bli i noen måneder.
– Noen måneder? Isabelle stirret på moren. Det var jo rett og slett fryktelig.
– Hun kan da vel ikke bli her så lenge? Isabelle tenkte med gru på Per og på hvor vanskelig
det ville bli for henne å besøke ham på gården til Liv Marit. Det ville bli umulig. Viktoria var skarp som
en syl og kom til å få snusen i det med det samme.
Kanskje hun allerede hadde begynt å ane noe? Isabelle kjente hvordan angsten grep fatt i henne.
– Selvsagt kan hun det, Isabelle. Jeg vet at du ikke er så begeistret for henne, men jeg har sansen for henne, jeg. Og jeg syns fryktelig synd på henne, som har mistet ektemannen sin. Jeg vet at hun elsket Per dypt og inderlig.
Det samme gjorde jeg, tenkte Isabelle. Hun var så sjokkert at hun ikke hadde ord.
– Så når kommer hun? spurte hun.
– Hun kommer om en måneds tid.
– Om en måned. Isabelle stønnet. Et nytt besøk av Viktoria, hvordan skulle hun holde det ut?