– Jeg er så glad for at jeg har fått Marie som venn, sa Jenny.
– Ja, Marie er en fin frøken, det er helt sikkert. Broren hennes er ikke like fin, dessverre. En gang kastet han en snøball på vinduet mitt slik at det knuste. Han hevdet at det ikke var meningen; at han forsøkte å treffe det treet der borte. Fru Lyng reiste seg opp og pekte. – Men jeg kunne sverget på at han gjorde det med vilje. Han hadde pakket inn en stor stein i den snøballen, og det var ikke treet han siktet på. Jeg forsøkte å si det til faren hans, men kapteinen hevdet at jeg måtte ha sett feil.
Jenny følte at det stemte bra med hennes egen oppfattelse av ham.
 – Jeg har aldri møtt kapteinen, hvordan er han?
 – Han er en stram kar, og fryktelig streng, tror jeg.
 – Ja, jeg har forstått det slik.
 – Jeg tror ikke han tyr til vold. Jeg håper i hvert fall ikke det. Men moren hennes er skjør og sykelig. De har nok ikke hatt det bare godt, de barna. Jenny tenkte at det kanskje var derfor Maries bror var som han var. At det kanskje var en grunn til oppførselen hans.
– Det går rykter om at søsteren hennes er med barn?
– Ja, jeg har hørt det, sa fru Lyng og reiste seg. – Vil du ha mer kakao?
– Nei takk. Jeg er stappmett.
Fru Lyng smilte.
– Det var meningen, det.
– Tror du ikke hun er svanger?
– Nei, det tror jeg ikke. Og du skal ikke høre på rykter, Jenny. Det finnes så mange av dem, og de fleste er usanne.
Jenny visste jo det. Det hadde gått mange slags rykter om hennes familie også. Og om Anna, da hun ble svanger, og om hvem som var faren til barnet hennes. Men hvorfor skulle det ikke være hold i disse? Det var så mye som stemte. Hun hadde lyst til å spørre fru Lyng om hvorfor hun mente noe annet, men torde ikke.