– Jeg har fått et brev fra Viktoria.
Isabelle og moren satt sammen i stua, og nå gløttet moren bort på henne.
Isabelle rettet seg opp i stolen. – Fra Viktoria? Hva skriver hun?
– Å, hun skriver litt om hvordan hun har det. Det interessante er at hun spør om å få komme på besøk.
– Hva? Hvorfor vil hun komme hit? Hun som lengtet sånn tilbake til Drøbak og familien. Hvorfor vil hun ta den lange turen tilbake til Lyngør allerede?
Isabelle kunne ikke noe for det, men hun kjente seg urolig. Hun kunne ikke utstå tanken på at kusinen skulle komme.
– Hun trenger å komme seg litt vekk, skriver hun. Hun skriver ikke noe om hvorfor. Hun spør om hun er velkommen til å bli i noen måneder.
– Noen måneder? Isabelle stirret på moren. Det var jo rett og slett fryktelig.
– Hun kan da vel ikke bli her så lenge? Isabelle tenkte med gru på Per og på hvor vanskelig
det ville bli for henne å besøke ham på gården til Liv Marit. Det ville bli umulig. Viktoria var skarp som
en syl og kom til å få snusen i det med det samme.
Kanskje hun allerede hadde begynt å ane noe? Isabelle kjente hvordan angsten grep fatt i henne.
– Selvsagt kan hun det, Isabelle. Jeg vet at du ikke er så begeistret for henne, men jeg har sansen for henne, jeg. Og jeg syns fryktelig synd på henne, som har mistet ektemannen sin. Jeg vet at hun elsket Per dypt og inderlig.
Det samme gjorde jeg, tenkte Isabelle. Hun var så sjokkert at hun ikke hadde ord.
– Så når kommer hun? spurte hun.
– Hun kommer om en måneds tid.
– Om en måned. Isabelle stønnet. Et nytt besøk av Viktoria, hvordan skulle hun holde det ut?

Noen dager senere gikk hun tur med Martine. – Du virker så trist, Josefine, jeg håper det ikke har skjedd noe? Jeg håper at du nyter ekteskapet med Simen. Han får gode skussmål, hører jeg. Du har funnet deg en bra mann.
    – Takk, Martine. Josefine klemte armen hennes. Hun så på Herman, som løp i forveien, noen meter fra dem. Ivrig, glad og fornøyd. En liten kropp full av liv. Josefine kjente nok en gang på smerten i brystet. Lengselen etter sin egen vesle gutt. Det var fint å være tante, og hun var svært glad i Herman, men hun ønsket seg også egne barn.
    – Men fortell, da, Josefine, hva er det for noe? Martine stoppet og så på henne.
    Josefine sukket. – La oss sette oss på benken der borte, så kan vi følge med på Herman.
    De gikk og satte seg. Josefine kjente Martines blikk på seg, merket at hun studerte henne. Selv
hadde hun blikket på Herman.
    – Du er min søster, og jeg ser det på deg når noe er galt. Kan du ikke fortelle meg hva som er i veien? spurte Martine.
    Josefine trakk pusten. – Jeg tror ikke jeg kan få barn, sa hun, løftet blikket og så på søsteren.
    – Hvorfor tror du ikke det? Martine så overrasket ut.
    Josefine så i bakken. Det var vanskelig å snakke om dette. Engstelsen som hun hadde gått og båret inni seg så lenge, ble mer virkelig ved å sette ord på den.
    – Fordi… fordi jeg aldri har gjort noe for å forhindre svangerskap, og likevel har jeg enda ikke blitt
svanger. Og nå har det gått så lang tid. 
    Josefine snudde seg mot Martine igjen og møtte søsterens bekymrede blikk.
    – Har du fått Simen til å undersøke deg?
    – Nei, jeg har ikke fortalt ham at jeg er redd for dette – ikke ennå. Han lengter etter barn, han også, så han går der og venter, slik jeg gjør. Det er bare det at nå er jeg i ferd med å miste håpet.
    – Det er ikke sikkert det er noe galt, Josefine. Martine la en trøstende hånd på armen hennes. – Jeg har hørt at det tar lengre tid for enkelte. Husker du ikke fru Pettersen, som bodde under oss i Marcus Thranes gate i Kristiania? Hun var godt over førti da hun ble svanger. Da hadde hun vært gift i over tjue år.
    – Ja, jeg husker henne, og jeg vet ærlig talt ikke om jeg blir særlig oppløftet av det, sa Josefine og forsøkte seg på en latter. Sannheten var at tårene ikke var langt unna. Hun kjente klumpen i halsen, og det sved i brystet, nå som hun omsider hadde våget å dele bekymringen sin med noen.
    – Det er ikke sikkert det er så galt fatt, Josefine. Noen ganger tar det bare lenger tid. Men det første du må gjøre, er å snakke med Simen. Han er en fin mann, og som lege vet han nok hva dere bør gjøre. Dessuten vil han helt sikkert ha forståelse for problemet. Og det er dessuten ikke sikkert at det er hos deg det er noe galt.
    – Jeg har vært sammen med to menn, Martine, sa Josefine litt oppgitt.
    Martine sukket. – Jeg er lei meg for at du har det vondt, Josefine. Jeg sier bare at det finnes håp, selvsagt gjør det det. Du må ikke svartmale dette.
    Josefine trakk pusten. Hun visste at Martine mente godt. Hun løftet blikket og så utover sjøen, på båtene på fjorden.

– Jeg er så glad for at jeg har fått Marie som venn, sa Jenny.
– Ja, Marie er en fin frøken, det er helt sikkert. Broren hennes er ikke like fin, dessverre. En gang kastet han en snøball på vinduet mitt slik at det knuste. Han hevdet at det ikke var meningen; at han forsøkte å treffe det treet der borte. Fru Lyng reiste seg opp og pekte. – Men jeg kunne sverget på at han gjorde det med vilje. Han hadde pakket inn en stor stein i den snøballen, og det var ikke treet han siktet på. Jeg forsøkte å si det til faren hans, men kapteinen hevdet at jeg måtte ha sett feil.
Jenny følte at det stemte bra med hennes egen oppfattelse av ham.
 – Jeg har aldri møtt kapteinen, hvordan er han?
 – Han er en stram kar, og fryktelig streng, tror jeg.
 – Ja, jeg har forstått det slik.
 – Jeg tror ikke han tyr til vold. Jeg håper i hvert fall ikke det. Men moren hennes er skjør og sykelig. De har nok ikke hatt det bare godt, de barna. Jenny tenkte at det kanskje var derfor Maries bror var som han var. At det kanskje var en grunn til oppførselen hans.
– Det går rykter om at søsteren hennes er med barn?
– Ja, jeg har hørt det, sa fru Lyng og reiste seg. – Vil du ha mer kakao?
– Nei takk. Jeg er stappmett.
Fru Lyng smilte.
– Det var meningen, det.
– Tror du ikke hun er svanger?
– Nei, det tror jeg ikke. Og du skal ikke høre på rykter, Jenny. Det finnes så mange av dem, og de fleste er usanne.
Jenny visste jo det. Det hadde gått mange slags rykter om hennes familie også. Og om Anna, da hun ble svanger, og om hvem som var faren til barnet hennes. Men hvorfor skulle det ikke være hold i disse? Det var så mye som stemte. Hun hadde lyst til å spørre fru Lyng om hvorfor hun mente noe annet, men torde ikke.

De listet seg inn porten til hotellhagen. Josefine måtte knise, og Simen lo. – Man skulle nesten tro vi var forbrytere.
– Men det er vi jo ikke, så kan vi ikke gå inn hoveddøren? Det hadde vært festlig om Ada sto bak disken. Jeg skulle gjerne likt å se ansiktsuttrykket hennes når hun ser oss sammen. Og jeg kan svare henne om hun sier noe. Jeg er ikke redd henne.
Simen lo nok en gang. – Det var da enda godt å høre, Josefine. – Så la oss gå den vanlige veien, sa Simen og grep hånden hennes.
Selv om Josefine hadde ment det hun sa, at det ikke spilte noen rolle om Ada så dem, og heller ikke Kristian, var det likevel med en viss spenning hun steg inn på hotellet. Hun hadde ikke vært der på lenge, og det føltes rart å gå inn sammen med Simen. Men det føltes også veldig riktig.
Det var ikke et menneske å se i den store hallen. Josefine så seg forundret rundt. Bordene ved de store vinduene var tomme, og bak resepsjonsdisken sto det heller ingen.
– Det var nesten skuffende, sa Josefine. – Og jeg som hadde forberedt meg på hva jeg skulle svare Ada, dersom hun ymtet frempå om noe.
– Det skulle jeg gjerne likt å høre, sa Simen og humret. – Vi kan godt stå her til hun kommer.
– Nei, ellers takk. La oss heller gå til Deres værelse, doktor Jørgensen, sa Josefine med morskap i stemmen.
– Det vil være meg en fornøyelse, sa Simen og rakte ut armen. Og så stakk Josefine armen sin inn under hans, og så skred de opp trappen, med ryggen rak og hodet hevet.
– Jeg har lengtet etter å ta deg med hit, sa Simen og åpnet døren for henne da de vel var ovenpå. Hun trådte inn i det hyggelig værelset til Simen. Det var pent og ryddig der, og over sengen lå det et blått sengeteppe.
- Vær så snill og sett deg, så skal jeg gå og hente noe å drikke til oss. Er du sulten?
– Nei, jeg er ikke særlig sulten, men det hadde vært godt med noe leskende, sa Josefine og satte seg på stolen ved det runde bordet.
– Jeg er straks tilbake. Føl deg som hjemme så lenge.
– Takk, det skal jeg, sa Josefine og måtte knise. Han minnet mest om en unggutt akkurat nå, så ivrig som han virket.
Kort tid etter var han tilbake med en mugge med saft og to glass.
– Hvis du vil ha te eller kaffe, kan jeg hente det også?
– Nei takk, saft er nydelig, sa Josefine.
Han satte glassene på bordet og skjenket i saft fra muggen. Deretter satte han seg ned, grep glasset og hevet det. – Skål, sa han og blunket til henne.
– Skål, sa Josefine.
De ble sittende lenge og prate om løst og fast. Han var så fin å snakke med, så klok til tross for sin unge alder. Stadig vekk grep han hånden hennes over bordet og klemte den.
– Hvordan går det med din bestemor? spurte Josefine med ett.
For første gang den dagen så Josefine ansiktet hans mørkne.
– Min bestemor … vel, jeg vil helst ikke snakke om henne. Jeg har ikke svart på noen av brevene hun har sendt, etter at jeg sa henne noen sannhetens ord om hvordan hun hadde oppført seg mot deg.
– Har du lest dem, da? Kanskje hun ønsker å si unnskyld?
– Jeg leste de første, og der var det ikke noen tegn til anger. Etter det har jeg kastet resten. Hun mener at jeg har opptrådt illojalt overfor henne. At jeg har dolket henne i ryggen. Den gamle damen er jo helt blottet for selvinnsikt, Josefine.
Josefine kjente et ufrivillig grøss gå nedover ryggen. Hvis Else Bøe gikk rundt med et slikt hat i seg, og i tillegg ikke fikk svar fra barnebarnet på brevene hun skrev, kunne det til slutt komme til å briste helt for henne, det var hun sikker på. Men hun lot være å si det til Simen, for hun ville nødig ødelegge den gode stemningen mellom dem. Men det slo henne at det fortsatt befant seg mørke skyer over dem. Den ene mørke skyen var Else Bøe, og den andre var Anton. Kunne de risikere at de kom tilbake til hotellet og laget mer trøbbel?
– La oss ikke tenke på min bestemor nå, la oss bare nyte at vi har hverandre og for en gangs skyld er sammen, bare oss to. Kom! Simen hadde reist seg og grepet hånden hennes. Han dro henne opp som om hun skulle vært fjærlett. Så dro han henne inntil seg, la leppene sine over hennes og kysset henne med en slik lidenskap at hun kjente seg mo i hele kroppen. Deretter løftet han henne opp og la henne ned på sengen.
Josefine kniste da han holdt på å snuble, men var glad for at han greide å gjenvinne balansen. Hun ble liggende på ryggen, og han bøyde seg over henne og fortsatte å kysse henne ømt samtidig som han varsomt dro opp kjolen hennes. Hun merket at Simen holdt igjen lenge, men til slutt greide de ikke å holde seg, noen av dem. Følelsene mellom dem var for sterke.

Josefine var forsvunnet. Simen hadde lett etter henne overalt og spurt alle han møtte om de hadde sett henne, men hun var som sunket i jorden. Nå var han tilbake hos bestemoren og gjorde et siste forsøk på å hale sannheten ut av henne.
– Du er den siste som så Josefine, bestemor. Er du helt sikker på at det var Anton du så i parken på samme tid?
– Ja, jeg så dem begge, kom det sakte fra bestemoren.
– Når på natten var dette?
Bestemoren sukket, som om samtalen kjedet henne. – Klokken var vel omtrent tre, antar jeg.  
– Så du noe mer enn du har fortalt meg? Simen følte på seg at bestemoren skjulte noe. Det lovet ikke godt at Anton befant seg i parken samtidig med Josefine, og at hun nå ikke var å finne.
Bestemoren himlet med øynene. – Som du spør og graver, gutt! Jeg har ikke så gode øyne lenger, det vet du godt! Det er ikke lett for meg å se på flere meters avstand. Jeg er en aldrende dame, og verken synet mitt eller andre sanser er som de en gang var. Det er urimelig av deg å forlange at jeg skal kunne gi deg svar på alt dette.
– Milde himmel. Simen stønnet og måtte ta seg sammen for ikke å riste henne. – Jeg kjenner deg godt, bestemor, og jeg kan se at du skjuler noe for meg. Fortell meg det, vær så snill, hvis du bryr deg det minste om meg. Forstår du ikke at Josefine er viktig for meg?
Bestemoren presset leppene sammen og ville ikke møte blikket hans.
 – Anton har rømt fra fengselet, og han er å anse som farlig. Forstår du ikke alvoret her? Han tok livet av Josefines mor og har vist seg å være meget utilregnelig. Jeg kommer aldri til å tilgi deg dersom Josefine dør og jeg finner ut at du har holdt noe tilbake.
Simen hørte selv hvor hard stemmen hans lød, men det spilte ingen rolle. Nå tenkte han bare på Josefine. Han følte at det hastet med å finne henne.
– Det var da fryktelig til dramatikk. Bestemoren hevet hånden og viftet den irritert foran ansiktet på ham. – Jeg så Anton overfalle Josefine.
Simen stirret vantro på bestemoren. Hvordan hadde hun kunnet holde dette skjult for ham? – Hva sier du? Hvor skjedde dette, ute i parken?
Hun nikket.
– Hva gjorde han med henne?
Bestemoren tygget litt på leppen, før hun svarte. – Han dro henne med seg ned til fjorden. Hun virket bevisstløs.
 – Er du sikker på dette? Kan jeg tro på noe av det du sier, bestemor?
Hun nikket, men nok en gang ville hun ikke se ham inn i øynene. Det svimlet for Simen. Og at bestemoren hadde tiet om dette? Hva feilet det henne? Men han hadde ikke tid til å tenke på det nå, han skulle ta henne for seg senere. Nå måtte han finne Josefine. Hvis det ikke var for sent ...
Simen kjente seg iskald. Han torde ikke tenke på hva Anton kunne ha funnet på med Josefine nede ved sjøen. Det var fortsatt kaldt i vannet, og hvis hun var bevisstløs, kunne hun ha druknet. Var Josefine død?